Faderen

Konflikten i denne teksten kan være forholde mellom mann og Gud. Tord, faren i teksten, velger å bestikke presten for å vise Gud at hans sønn er en ivrig kristen, og først i alt når det kommer til livsfaser. Tord skjønner kanskje at dette er urettferdig overfor de andre, men han vil jo at sønnen skal leve et godt liv i himmelen. Til syvende og sist dør sønnen, og denne tragedien omvender Tord. Han bestemmer seg for å bruke penger på andre mennesker enn kun sin egen sønn. Konflikten er kanskje ute av bildet?
Av den grunn vil jeg si at tema består av et etisk dilemma. Temaet kan også beredte hvordan en tragedie kan føre til noe godt.  

Georg Brandes

“Det at en literatur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter problemer under debatt” taler Georg Brandes. Og med dette trur eg han meiner at så lenge vi kan bruke ytringsfrihet i ulike samanhengar, som for eksempel litteratur, og vise det vi som menneske meiner, vil det alltid være ein anna som meiner det motsette og ein debatt vil ta form.  

Essay: Hvordan passer religion inn i det moderne prosjekt?

For mange tusen år siden så hadde jeg selvfølgelig sammen med mange andre vært en religiøs person. Jeg forstår at alle var kristne helt til tidlig 1900-tallet, kunnskapen var ikke den største. Men i dag har vi vel skjønt hvorfor solen står opp? Det er ikke fordi en guddommelig kraft dytter den opp. Imponerende at filosofene allerede på 1500 tallet skjønte at det som skal til for å forme en bedre verden er fornuften til hvert menneske, og ikke noe annet. At alle er født like og alle har fri vilje. Ikke at en mann i himmelen bestemmer over oss og vet utkommet av livet vårt og vår verden. Likevel, kanskje vi mennesker trenger den sikkerheten, identiteten og den livsmening som religion gir oss?

“For jeg vet de tanker jeg tenker om eder, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi eder fremtid og håp” – Jeremia 29:11. Ja, Gud høres god ut her, og han har virkelig bestemt seg for hvordan vi skal tenke. Og hvorfor skulle han ikke det? Han er jo allmektig, sant? Det er fornuftig av han å gi oss kun positive tanker, så det ikke blir krig i verden. Direkte oversatt fra engelsk blir dette “For jeg vet planene jeg har for dere” og jeg stusser litt over vår frie vilje på dette punktet. Han har en plan for oss alle. Hvis vi vinner i lotto, eller får huset og bilen vi ønsket så veldig, eller finner en kjæreste, da er det Guds vilje. Han er god. Men om et menneske blir drept, om en tsunami skylder bort tusenvis av oss, da er Guds veier uransakelige. Han er mystisk.

 Det står også i bibelen at Gud gir oss nettopp fri vilje, og den frie viljen består av å enten følge han og komme til himmelen, eller følge Satan og komme til helvete. I og med at Herren gjør det meget vanskelig for oss å tro på han, føler jeg at dette er litt urettferdig. Skal vi følge han i frykt?

Det er nettopp her jeg blir bekymret i forhold til det moderne prosjekt. For hele bibelen blir jo kastet i elva av alle disse nye tankene. Tankene om at ingenting er forutbestemt. For å nevne en av de kjente filosofene fra denne perioden, drar jeg frem en franskmann ved navn Francois Voltaire. Han var en såkalt deist, en tro om at Gud skapte verden men ikke har noe med den å gjøre. En passende tankegang innenfor det moderne prosjekt. Derimot helt feil for guden vi leser om i bibelen. Den kristne guden. Guden kirkene har skapt. Han hadde sendt denne herr Voltaire rett i de dype flammende for ikke å be. For ikke å prise han hver dag og for å tro at det ikke er noe helvete eller himmel. Har ikke Gud noe med denne verden å gjøre, kan han heller ikke bestemme hvem som skal hvor. Vi er frie! Intet press på våre skuldre som sier “gjør ditt og gjør datt for å oppnå evig frelse”.

Her velger jeg å stille spørsmålet; hvorfor ikke bare utelukke Gud helt? Hvis man er deist, så sier man at man tror guden fra bibelen har skapt verden. Så hvorfor står det i hele bibelen at han er høyst delaktig i vår verden og våre liv? Hvis dette er feil, så er hele bibelen feil. Alt innenfor kristendom er feil, kirkene har feil og alle som kaller seg kristne tar feil. Dette er rett og slett en Gud vi ikke har hørt om. Så hvis vi snur på det, la oss si at guden fra bibelen er riktig og at deisme er feil, da sitter Voltaire i helvete og spiller kort med alle hinduistene, jødene, muslimene, ateistene osv.

Så jeg spør igjen; hvorfor ikke utelukke Gud helt? Ser ikke Voltaire denne paradoks? Hvorfor må vi fortsatt være fast bestemt på at Gud har skapt oss?

For mange er religionen det viktigste av alt. Det gir livet en mening og man trives i livet. Så hvis man tør å stille spørsmål, og finner ut at det hele virker nærmest… ja, ulogisk, at ingenting henger på grep, så blåser man kanskje i det. Religionen kan gi folk en sikkerhet, en god personlighet et godt forhold til medmennesker og familier. La oss si at det er noe som har skapt oss og vil ha oss her. De fleste liker det visst best sånn.

Kilder:http://www.biblegateway.com/passage/?search=Jeremiah+29%3A11&version=NIV
“Grip teksten”

Oppgave Norsk: Religionsfrihet og Diderot

Diderot var født i 1713 og på denne tid var verden dominert av religion. Ganske så forståelig i og med at verden ikke hadde nok kunnskap til å forstå annet. Likevel så hadde denne Diderot klart å tenke utenfor boksen og kom med mange radikale og revolusjonerende tanker som at universet ikke har noen mening og at det finnes ingen Gud. Så lenge vi viket fra religionen og la fornuften komme frem, så var det lett å skape en bedre verden. På denne tiden var det også vanlig å være en såkalt deist, og jeg synes dette også høres fornuftig ut. For her er det virkelig også kun snakk om fornuft. Kirke, bibel og alt annet innenfor religion som kommer med forferdelige verdier blir borte og fornuften trer inn i sentrum. Jeg sier ikke at alt innenfor religion er forferdelig, det er mye gode budskap også, men burde vi ikke dra de budskapene ut, vekk fra det onde og bruke det i vår fornuft?

Jeg berømmer også Denis Diderot og hans kompanjonger Jean-Jacques Rosseau for å lage det først encyklopedi. En fantastisk metode på å få ut kunnskap til folket alle som en, menn og kvinner, store og små, tynne og feite, stygge og pene.

Han påstår også at universet ikke har noen mening, og jeg sier meg enig. Alle i dag skal absolutt ha en mening i alt. Hvorfor vi lever, hvorfor vi eksisterer, hvorfor trær og dyr finnes osv. Har det ikke noen gang falt inn at evolusjon er en mulighet? Evolusjon betyr at alt tilpasses iløpet av tid. Hvis det f.eks. er en art som utslettes i denne perioden betyr det at denne arten ikke hadde noen mulighet til å tilpasse seg i vår verden, i våre omgivelser, ikke fordi Gud mener at den ikke skal være der. Naturlig utvalg.

Hvordan passer Gud inn i det moderne prosjekt?

For mange tusen år siden så hadde jeg selvfølgelig sammen med mange andre vært en religiøs person. Jeg forstår at alle var kristne helt til tidlig 1900-tallet, kunnskapen var ikke den største. Men i dag har vi vel skjønt hvorfor solen står opp? Det er ikke fordi en guddommelig kraft dytter den opp. Imponerende at filosofene allerede på 1500 tallet skjønte at det som skal til for å forme en bedre verden er fornuften til hvert menneske, og ikke noe annet. At alle er født like og alle har fri vilje. Ikke at en mann i himmelen bestemmer over oss og vet utkommet av livet vårt og vår verden.

“For jeg vet de tanker jeg tenker om eder, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi eder fremtid og håp” – Jeremia 29:11. Ja, Gud høres god ut her, og han har virkelig bestemt seg for hvordan vi skal tenke. Og hvorfor skulle han ikke det? Han er jo allmektig, sant? Det er fornuftig av han å gi oss kun positive tanker, så det ikke blir krig i verden. Direkte oversatt fra engelsk blir dette “For jeg vet planene jeg har for dere” og jeg stusser litt over vår frie vilje på dette punktet. Han har en plan for oss alle. Hvis vi vinner i lotto, eller får huset og bilen vi ønsket så veldig, eller finner en kjæreste, da er det Guds vilje. Han er god. Men om et menneske blir drept, om en tsunami skylder bort tusenvis av oss, da er Guds veier uransakelige. Han er mystisk.

 Det står også i bibelen at Gud gir oss nettopp fri vilje, og den frie viljen består av å enten følge han og komme til himmelen, eller følge Satan og komme til helvete. I og med at Herren gjør det meget vanskelig for oss å tro på han, føler jeg at dette er litt urettferdig. Skal vi følge han i frykt?

Det er nettopp her jeg blir bekymret i forhold til det moderne prosjekt. For hele bibelen blir jo kastet i elva av alle disse nye tankene. Tankene om at ingenting er forutbestemt. For å nevne en av de kjente filosofene fra denne perioden, drar jeg frem en franskmann ved navn Francois Voltaire. Han var en såkalt deist, en tro om at Gud skapte verden men ikke har noe med den å gjøre. En passende tankegang innenfor det moderne prosjekt. Derimot helt feil for guden vi leser om i bibelen. Den kristne guden. Guden kirkene har skapt. Han hadde sendt denne herr Voltaire rett i de dype flammende for ikke å be. For ikke å prise han hver dag og for å tro at det ikke er noe helvete eller himmel. Har ikke Gud noe med denne verden å gjøre, kan han heller ikke bestemme hvem som skal hvor. Vi er frie! Intet press på våre skuldre som sier “gjør ditt og gjør datt for å oppnå evig frelse”.

Her velger jeg å stille spørsmålet; hvorfor ikke bare utelukke Gud helt? Hvis man er deist, så sier man at man tror guden fra bibelen har skapt verden. Så hvorfor står det i hele bibelen at han er høyst delaktig i vår verden og våre liv? Hvis dette er feil, så er hele bibelen feil. Alt innenfor kristendom er feil, kirkene har feil og alle som kaller seg kristne tar feil. Dette er rett og slett en Gud vi ikke har hørt om. Så hvis vi snur på det, la oss si at guden fra bibelen er riktig og at deisme er feil, da sitter Voltaire i helvete og spiller kort med alle hinduistene, jødene, muslimene, ateistene osv.

Så jeg spør igjen; hvorfor ikke utelukke Gud helt? Ser ikke Voltaire denne paradoks? Hvorfor må vi fortsatt være fast bestemt på at Gud har skapt oss?

For mange er religionen det viktigste av alt. Det gir livet en mening og man trives i livet. Så hvis man tør å stille spørsmål, og finner ut at det hele virker nærmest… ja, ulogisk, at ingenting henger på grep, så blåser man i det. Religionen kan gi folk en sikkerhet, en god personlighet et godt forhold til medmennesker og familier. La oss si at det er noe som har skapt oss og vil ha oss her. Vi liker det visst best sånn.

Det moderne prosjekt

Hvordan ville verdenssamfunnet sett ut om det moderne prosjekt hadde mislyktes?

Det moderne prosjekt, en dominerende filosofisk retning fra 1500-tallet, handler om oss. Sunn fornuft. Hvordan vi som mennesker skal gjøre denne verden bedre. Men hva om denne filosofiske veien hadde feilet? Hvordan hadde verden sett ut? Hadde vi hatt en pc å skrive på? Hadde vi hatt mindre krig? Hadde vi levd i harmoni? Hadde vi idet hele tatt hatt motet til å tenke selv?

Jeg var på en grillfest forleden med noen venner av meg. De fleste av dem var sterkt religiøs i kristen forstand, og selv om jeg har en tendens til å føle meg sterkt ukomfortabel i slike situasjoner, valgt jeg å dra på dette av ren høflighet. Et hyggelig kristent ektepar hadde endelig giftet seg og dermed fått innvilget seksuell samleie. Uten beskyttelse selvfølgelig. En liten jente på ti måneder løp rundt som en solstråle på terrassen idet sola skinte mot oss. “Dette må dere se, dere!” Utbrøt moren til jenta. Hun vendte seg mot den lille jenta og spurte “Madeleine, hvor bor Gud?” Den lille jenta pekte først mot himmelen, så i hjertet sitt og alle lo og lagde for-en-søt-baby lyd. Jeg sto mildt sagt sjokkert. Ikke start denne diskusjonen nå, var det eneste jeg tenkte. For disse foreldrene hadde tydeligvis ingen intensjoner om å la denne lille solstrålen få tenke selv. Her var det religiøse leksjoner fra første stund. Med en gang denne babyen var født stod de klare med korset som skulle brennes inn i hennes lille kropp.

Hva om det moderne prosjekt hadde feilet? Da hadde dette vært en helt naturlig greie. Jeg sto som sagt i en klynge med mennesker som hadde en sperre for sunn fornuft. Hadde jeg sett denne lille jenta vokse opp og sagt: “Jeg er kristen, for det virker som den riktige vei for meg å gå”, hadde jeg respektert henne. Dette hadde hun tydeligvis funnet ut av seg selv. Dessverre tror jeg det motsatte skjer. Hun kommer ikke til å ville tenke på noe annet enn at kristendommen er det riktige fordi hun er redd hun finner ut av at det muligens kan være feil. Hennes kjære mor og kjære far har alltid sagt at Jesus er veien, så hvordan kan ikke dette være sant? Sånn er det bare! Ikke våg si noe annet!

Dette gjelder jo så klart alle religioner og det hadde nok oppstått mer uenighet i verden enn det gjør i dag. Mange mener religion er farlig. Andre mener religion ikke er problemet, men mennesker som utnytter det for å skaffe makt. Og makttrange er uunngåelig, er det ikke?

Tekstanalyse av "Hopp"

Tekstanalyse av “Hopp”

Teksten er skrevet av Mette Hansen og det virker som hun har et sterkt budskap. Det jeg tror ho mener, er at vi hverdagslige nordmenn trenger en dose spenning i hverdagen. Så hvis det er en stakkars, ulykkelig mann som truer med å hoppe fra en bru, så gjør vi kanskje ikke noe med det. Spesielt ikke hvis det er snakk om en innvandrer. Hun begrunner sitt perspektiv med en rekke erfaringer hun selv har hatt når det kommer til høyder. Det skildres hvor spennende og skummelt det er med disse høydene og at vi normale veldresserte nordmenn aldri kunne tenke oss å hoppe utfor. Men hva om vi blir bedt om det? Et flott eksempel hun kommer med, er Bjørnsons vittige replikk “hopp, Karoline!” Ment som en spøk naturligvis, men hva om Karoline faktisk hadde hoppet? Hun nevner psykologiske begreper som “krysspress” hvor vi blir dratt i to retninger. Det virker derimot ikke som hun har noen utdanning innenfor psykologi når hun skriver “krysspress kaller gjerne psykologene det”. Jeg ser en viss troverdighet i mye av det hun sier. Det virker som hun har grublet lenge over dette. Likevel må jeg si meg uenig i noen av påstandene om at vi egentlig ikke vil at fallskjermen skal åpne når vi ser hopperne i himmelen, eller at man drar helt til Frankrike og Eiffeltårnet fordi vi synes det er spennende med alle selvmords-historiene derfra. For meg blir ikke dette relevant nok. Jeg er også usikker på kildene hun bruker. Jeg har aldri hørt om denne historien fra Bergen som tydeligvis skulle ha prydet forsidene i avisene. Da havner troverdigheten midt på treet for min del.

Jeg blir til en viss grad påvirka av denne teksten. I hvert fall etter denne historien om innvandreren på stillaset. Er det virkelig lettere for oss å mobbe utlendinger enn nordmenn? Gjør det mindre vondt å slenge sårende kommentarer til dem? Dette har jeg egentlig aldri tenkt på, rett og slet fordi jeg aldri har opplevd noe lignende før. Jeg vet til og med ikke om denne historien hun beskriver er sann, men hun skildrer den likevel godt. Det er også sterkt å sammenligne oss nordmenn som nazister noe jeg ser ho gjør litt skjult.  Med tanke på ordvalg og tonen på denne teksten så virker det for meg at ho er litt lei, irritert eller frustrert over hvordan vi mennesker kan oppføre oss mot fremmede.

Alt i alt en velskrevet tekst.