Det moderne prosjekt

Hvordan ville verdenssamfunnet sett ut om det moderne prosjekt hadde mislyktes?

Det moderne prosjekt, en dominerende filosofisk retning fra 1500-tallet, handler om oss. Sunn fornuft. Hvordan vi som mennesker skal gjøre denne verden bedre. Men hva om denne filosofiske veien hadde feilet? Hvordan hadde verden sett ut? Hadde vi hatt en pc å skrive på? Hadde vi hatt mindre krig? Hadde vi levd i harmoni? Hadde vi idet hele tatt hatt motet til å tenke selv?

Jeg var på en grillfest forleden med noen venner av meg. De fleste av dem var sterkt religiøs i kristen forstand, og selv om jeg har en tendens til å føle meg sterkt ukomfortabel i slike situasjoner, valgt jeg å dra på dette av ren høflighet. Et hyggelig kristent ektepar hadde endelig giftet seg og dermed fått innvilget seksuell samleie. Uten beskyttelse selvfølgelig. En liten jente på ti måneder løp rundt som en solstråle på terrassen idet sola skinte mot oss. “Dette må dere se, dere!” Utbrøt moren til jenta. Hun vendte seg mot den lille jenta og spurte “Madeleine, hvor bor Gud?” Den lille jenta pekte først mot himmelen, så i hjertet sitt og alle lo og lagde for-en-søt-baby lyd. Jeg sto mildt sagt sjokkert. Ikke start denne diskusjonen nå, var det eneste jeg tenkte. For disse foreldrene hadde tydeligvis ingen intensjoner om å la denne lille solstrålen få tenke selv. Her var det religiøse leksjoner fra første stund. Med en gang denne babyen var født stod de klare med korset som skulle brennes inn i hennes lille kropp.

Hva om det moderne prosjekt hadde feilet? Da hadde dette vært en helt naturlig greie. Jeg sto som sagt i en klynge med mennesker som hadde en sperre for sunn fornuft. Hadde jeg sett denne lille jenta vokse opp og sagt: “Jeg er kristen, for det virker som den riktige vei for meg å gå”, hadde jeg respektert henne. Dette hadde hun tydeligvis funnet ut av seg selv. Dessverre tror jeg det motsatte skjer. Hun kommer ikke til å ville tenke på noe annet enn at kristendommen er det riktige fordi hun er redd hun finner ut av at det muligens kan være feil. Hennes kjære mor og kjære far har alltid sagt at Jesus er veien, så hvordan kan ikke dette være sant? Sånn er det bare! Ikke våg si noe annet!

Dette gjelder jo så klart alle religioner og det hadde nok oppstått mer uenighet i verden enn det gjør i dag. Mange mener religion er farlig. Andre mener religion ikke er problemet, men mennesker som utnytter det for å skaffe makt. Og makttrange er uunngåelig, er det ikke?

Tekstanalyse av "Hopp"

Tekstanalyse av “Hopp”

Teksten er skrevet av Mette Hansen og det virker som hun har et sterkt budskap. Det jeg tror ho mener, er at vi hverdagslige nordmenn trenger en dose spenning i hverdagen. Så hvis det er en stakkars, ulykkelig mann som truer med å hoppe fra en bru, så gjør vi kanskje ikke noe med det. Spesielt ikke hvis det er snakk om en innvandrer. Hun begrunner sitt perspektiv med en rekke erfaringer hun selv har hatt når det kommer til høyder. Det skildres hvor spennende og skummelt det er med disse høydene og at vi normale veldresserte nordmenn aldri kunne tenke oss å hoppe utfor. Men hva om vi blir bedt om det? Et flott eksempel hun kommer med, er Bjørnsons vittige replikk “hopp, Karoline!” Ment som en spøk naturligvis, men hva om Karoline faktisk hadde hoppet? Hun nevner psykologiske begreper som “krysspress” hvor vi blir dratt i to retninger. Det virker derimot ikke som hun har noen utdanning innenfor psykologi når hun skriver “krysspress kaller gjerne psykologene det”. Jeg ser en viss troverdighet i mye av det hun sier. Det virker som hun har grublet lenge over dette. Likevel må jeg si meg uenig i noen av påstandene om at vi egentlig ikke vil at fallskjermen skal åpne når vi ser hopperne i himmelen, eller at man drar helt til Frankrike og Eiffeltårnet fordi vi synes det er spennende med alle selvmords-historiene derfra. For meg blir ikke dette relevant nok. Jeg er også usikker på kildene hun bruker. Jeg har aldri hørt om denne historien fra Bergen som tydeligvis skulle ha prydet forsidene i avisene. Da havner troverdigheten midt på treet for min del.

Jeg blir til en viss grad påvirka av denne teksten. I hvert fall etter denne historien om innvandreren på stillaset. Er det virkelig lettere for oss å mobbe utlendinger enn nordmenn? Gjør det mindre vondt å slenge sårende kommentarer til dem? Dette har jeg egentlig aldri tenkt på, rett og slet fordi jeg aldri har opplevd noe lignende før. Jeg vet til og med ikke om denne historien hun beskriver er sann, men hun skildrer den likevel godt. Det er også sterkt å sammenligne oss nordmenn som nazister noe jeg ser ho gjør litt skjult.  Med tanke på ordvalg og tonen på denne teksten så virker det for meg at ho er litt lei, irritert eller frustrert over hvordan vi mennesker kan oppføre oss mot fremmede.

Alt i alt en velskrevet tekst.

Hei og hå!

Idag har jeg på meg topp fra bikbok og ikke noe mer... vin?