For mange tusen år siden så hadde jeg selvfølgelig sammen med mange andre vært en religiøs person. Jeg forstår at alle var kristne helt til tidlig 1900-tallet, kunnskapen var ikke den største. Men i dag har vi vel skjønt hvorfor solen står opp? Det er ikke fordi en guddommelig kraft dytter den opp. Imponerende at filosofene allerede på 1500 tallet skjønte at det som skal til for å forme en bedre verden er fornuften til hvert menneske, og ikke noe annet. At alle er født like og alle har fri vilje. Ikke at en mann i himmelen bestemmer over oss og vet utkommet av livet vårt og vår verden. Likevel, kanskje vi mennesker trenger den sikkerheten, identiteten og den livsmening som religion gir oss?
“For jeg vet de tanker jeg tenker om eder, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi eder fremtid og håp” – Jeremia 29:11. Ja, Gud høres god ut her, og han har virkelig bestemt seg for hvordan vi skal tenke. Og hvorfor skulle han ikke det? Han er jo allmektig, sant? Det er fornuftig av han å gi oss kun positive tanker, så det ikke blir krig i verden. Direkte oversatt fra engelsk blir dette “For jeg vet planene jeg har for dere” og jeg stusser litt over vår frie vilje på dette punktet. Han har en plan for oss alle. Hvis vi vinner i lotto, eller får huset og bilen vi ønsket så veldig, eller finner en kjæreste, da er det Guds vilje. Han er god. Men om et menneske blir drept, om en tsunami skylder bort tusenvis av oss, da er Guds veier uransakelige. Han er mystisk.
Det står også i bibelen at Gud gir oss nettopp fri vilje, og den frie viljen består av å enten følge han og komme til himmelen, eller følge Satan og komme til helvete. I og med at Herren gjør det meget vanskelig for oss å tro på han, føler jeg at dette er litt urettferdig. Skal vi følge han i frykt?
Det er nettopp her jeg blir bekymret i forhold til det moderne prosjekt. For hele bibelen blir jo kastet i elva av alle disse nye tankene. Tankene om at ingenting er forutbestemt. For å nevne en av de kjente filosofene fra denne perioden, drar jeg frem en franskmann ved navn Francois Voltaire. Han var en såkalt deist, en tro om at Gud skapte verden men ikke har noe med den å gjøre. En passende tankegang innenfor det moderne prosjekt. Derimot helt feil for guden vi leser om i bibelen. Den kristne guden. Guden kirkene har skapt. Han hadde sendt denne herr Voltaire rett i de dype flammende for ikke å be. For ikke å prise han hver dag og for å tro at det ikke er noe helvete eller himmel. Har ikke Gud noe med denne verden å gjøre, kan han heller ikke bestemme hvem som skal hvor. Vi er frie! Intet press på våre skuldre som sier “gjør ditt og gjør datt for å oppnå evig frelse”.
Her velger jeg å stille spørsmålet; hvorfor ikke bare utelukke Gud helt? Hvis man er deist, så sier man at man tror guden fra bibelen har skapt verden. Så hvorfor står det i hele bibelen at han er høyst delaktig i vår verden og våre liv? Hvis dette er feil, så er hele bibelen feil. Alt innenfor kristendom er feil, kirkene har feil og alle som kaller seg kristne tar feil. Dette er rett og slett en Gud vi ikke har hørt om. Så hvis vi snur på det, la oss si at guden fra bibelen er riktig og at deisme er feil, da sitter Voltaire i helvete og spiller kort med alle hinduistene, jødene, muslimene, ateistene osv.
Så jeg spør igjen; hvorfor ikke utelukke Gud helt? Ser ikke Voltaire denne paradoks? Hvorfor må vi fortsatt være fast bestemt på at Gud har skapt oss?
For mange er religionen det viktigste av alt. Det gir livet en mening og man trives i livet. Så hvis man tør å stille spørsmål, og finner ut at det hele virker nærmest… ja, ulogisk, at ingenting henger på grep, så blåser man kanskje i det. Religionen kan gi folk en sikkerhet, en god personlighet et godt forhold til medmennesker og familier. La oss si at det er noe som har skapt oss og vil ha oss her. De fleste liker det visst best sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar